Forfatterens individuelle estetikk i gjendiktning

Aleksandra Wilkus-Wyrwa

Forfatterens individuelle estetikk
i gjendiktning

Wisława Szymborska og Czesław Miłosz
i norske oversettelser

Bibliografische Information der Deutschen Nationalbibliothek

Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet diese Publikation in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte bibliografische Daten sind im Internet über http://dnb.d-nb.de abrufbar.

Utgitt med støtte fra Fakultet for moderne språk og litteratur og
Skandinavistisk institutt ved Adam Mickiewicz-universitetet i Poznań.

Faglig bedømmelse:
Prof. Sylfest Lomheim, Universitetet i Agder, Norge
Prof. Maria Sibińska, Universitetet i Gdańsk, Polen

Coverabbildung: pixabay.com

ISSN 2192-3310

ISBN 978-3-631-66933-4 (Print)

E-ISBN 978-3-653-06486-5 (E-PDF)

E-ISBN 978-3-631-71236-8 (EPUB)

E-ISBN 978-3-631-71237-5 (MOBI)

DOI 10.3726/978-3-653-06486-5

© Peter Lang GmbH

Internationaler Verlag der Wissenschaften

Berlin 2019

Alle Rechte vorbehalten.

Peter Lang – Berlin · Bern · Bruxelles · New York ·
Oxford · Warszawa · Wien

Das Werk einschließlich aller seiner Teile ist urheberrechtlich geschützt. Jede Verwertung außerhalb der engen Grenzen des Urheberrechtsgesetzes ist ohne Zustimmung des Verlages unzulässig und strafbar. Das gilt insbesondere für Vervielfältigungen, Übersetzungen, Mikroverfilmungen und die Einspeicherung und Verarbeitung in elektronischen Systemen.

Diese Publikation wurde begutachtet.

www.peterlang.com

Autorenangaben

Aleksandra Wilkus-Wyrwa is a Scandinavian philologist with specialization in Norwegian. She is a graduate of the Adam Mickiewicz University in Poznań and holds several scholarships. She wrote her dissertation as a part of the Cotutelle agreement with the University of Agder. Her research interests are: literary translation, reception theory, memory studies, contemporary Norwegian and Scandinavian literature.

Über das Buch

The book poses a question about the functioning of the individual aesthetic features of a writer in the translation. The author examines this multi-faceted problem from the comparative perspective, analyzing the poetry of Wisława Szymborska and Czesław Miłosz translated to the Norwegian language. Two novel analytical models were used, first based on the Walter Benjamin’s concept of aura and the second based on the poet-translator’s phenomenon.

Szymborska’s translators had a lot of problems with the lexical-semantic and cultural code contained in her poetry. On the other hand, Paal Brekke, an influential Norwegian writer, applied in his translations of Miłosz’ poetry many solutions closely related to his own literary aesthetics, thus changing the original form of the poems.

Zitierfähigkeit des eBooks

Diese Ausgabe des eBooks ist zitierfähig. Dazu wurden der Beginn und das Ende einer Seite gekennzeichnet. Sollte eine neue Seite genau in einem Wort beginnen, erfolgt diese Kennzeichnung auch exakt an dieser Stelle, so dass ein Wort durch diese Darstellung getrennt sein kann.

Innholdsfortegnelse

Figurliste

Innledning

II. Den teoretisk-metodologiske bakgrunnen

1. Innledende bemerkninger

2. Gjendiktning, oversettelse eller …? Viktige begrep samlet rundt analysen

3. Hva er gjendiktning? (Minst) to veier mot ett mål

4. Oversettelse i teori og praksis

5. Å gjendikte det unike?

6. Den individuelle estetikken i praksis

7. Teoretiske sluttbemerkninger og retningslinjer

III. Analysemodeller i et teoretisk riss

1. Innledende bemerkninger

2. Aura

2.1. Walter Benjamin i Norge

2.2. Aura-begrepet: et litterært eksempel

2.3. Benjamins aura – historie og begrepsanalyse

2.4. Oppsummering – aura som analyseredskap

2.5. Supplerende bemerkninger – i margen

3. Dikter-oversetter

3.1. Dikter-oversetter som et litterært fenomen

3.2. Dikter-oversetter: en litteraturkritisk eksempeloversikt

3.3. Olav H. Hauge og Georg Johannesen som (diktere og) oversettere

3.4. Czesław Miłosz og Paal Brekke i en (gjen)dikterisk dialog←5 | 6→

IV. Analyser

1. Antologi som litterært fenomen

2. Wisława Szymborskas forfatterskap i korte trekk

2.1. Szymborskas formspråk – frie vers

2.2. Hvem taler Szymborska til? En universell jeg-stemme

2.3. Lyrikk og retorikk – den lærde entusiasme

3. Wisława Szymborska i gjendiktning

3.1. Aura-formidling innen den leksikalsk-semantiske koden

3.2. Aura-formidling innen den kulturelle koden

3.3. Aura-formidling innen den estetiske koden

4. Oversikt over Czesław Miłosz’ og Paal Brekkes forfattervirksomhet

4.1. Paal Brekke – et lite forfatterportrett

4.2. En stemme fra intet? Czesław Miłosz’ forfatterskap i korte trekk

5. Czesław Miłosz vs. Paal Brekke – én tekst og ulike kontekster

5.1. Virkelighetsbilder ved krigstida

5.2. Poesiens og poetens samfunnsmessige rolle

V. Avsluttende konklusjoner

VI. Litteraturliste

VII. Summary in English

Index←6 | 7→

Figurliste

Figur 1: Undersøkelsens analytiske struktur←7 | 8→ ←8 | 9→

Innledning

Prosjektets bakgrunn og formål

I motsetning til de fleste andre her er jeg verken oversetter eller lingvist. Som litteraturforsker forsøker jeg ofte å beskrive det særegne, kreative bidraget til litteraturen som hvert enkelt verk er. Den kanskje mest litteraturvitenskapelige sjangeren er den som vi kaller for «en lesning».¹

Foreliggende bok tar for seg et viktig, men samtidig lite undersøkt problem sett i et komparativt oversettelsesperspektiv – polsk poesi i norske gjendiktninger. I en enda større sammenheng er prosjektet et bidrag til en kulturell dialog mellom Polen og Norge. Bortsett fra å henvise til fagets generelle fenomener som resepsjonsmekanismer, gjendiktningens sosio-estetiske aspekter og drøfting av det norske begrepsapparat, legges det vekt på forfatterens individuelle skrivestil, som gjennom oversettelsesprosessen blir utsatt for mange større eller mindre transformasjoner. Siden studien er ment som et forsøk på å undersøke en forfatters individuelle estetikk i hans/hennes oversatte verk, konsentrerer den seg derfor på den ene side om oversettelsesteori og metodologi, og på den annen side om den kunstneriske identitet, samt andre mekanismer som konstituerer sluttformen på en måltekst. Med utgangspunkt i Wisława Szymborskas og Czesław Miłosz’ lyrikk har jeg konstruert to forskjellige analysemodeller som lar oss etterspore de mest markante trekkene ved deres diktning, og som kunne oppfanges av de norskspråklige leserne. De to perspektivene som brukes for å se på de to nobelprisvinnernes verk, støter ikke an mot hverandre, for begge veier fører til et felles mål, som er å besvare følgende forskningsspørsmål:

• Hvordan den opprinnelige, individuelle estetikken blir formidlet til måltekstene og i så fall om den fortsatt kan spores i de norske gjendiktningene.

Formuleringen «den opprinnelige estetikken» viser for det første til måten Szymborskas og Miłosz’ uttrykksform forstås på av litteraturforskere. I videre deler av boken blir nemlig deres påstander drøftet og oppsummert slik at vi kan støtte oss til dem i analysene. For det andre innebærer dette at betegnelsen «opprinnelig» forbindes med originale polske dikttekster, og ikke oversettelsene selv. Uttrykket «kan←9 | 10→ spores» impliserer her en informert leser som har nok kunnskap til å gjenkjenne visse estetiske elementer i oversettelsene.

Denne måten å behandle oversatte verk på synes riktignok å vekke stor interesse hos forskere,2 men det er fremdeles vanskelig å plassere dette tilnærmingsmønstret innenfor én konkret teori. Både i Polen og Tyskland er forskningen omkring formidling av fremmed litteratur et ganske godt bearbeidet felt, og den er i stadig utvikling. Fagets framvekst medfører at oversettelsesstudier tar opp i seg flere relaterte disipliner, deriblant filosofi, kulturvitenskap, sosiologi, historieforskning og lingvistikk. Det er særlig innenfor moderne litteraturvitenskap at denne flytende grensen er påfallende. Forskningen på nasjonallitteratur blir i økende grad kontekstualisert. Postulatet om en europeisk og verdenslitterær kontekst er imidlertid ikke nytt. Vi finner den allerede hos Johann Wolfgang von Goethe, som i 1827 innførte betegnelsen Weltliteratur (verdenslitteratur): «Nationalliteratur will jetzt nicht viel sagen, die Epoche der Weltliteratur ist an der Zeit, und jeder muß jetzt dazu wirken, diese Epoche zu beschleuningen.»³

Lothar Jordan kaller derfor verdenslitteratur for «et produktivt begrep», og med hensyn til dens alminnelige, grenseløse karakter, forbinder den med det vi i dag kjenner som komparatistikk.⁴ Siden det på norsk er mest vanlig å bruke betegnelsen allmenn litteraturvitenskap, er det viktig å markere denne lille nyansen←10 | 11→ tidlig. Svenske litteraturforskere er på vei til å erstatte den gamle nomenklaturen med et internasjonalt begrep, «komparativ litteraturvitenskap»,5 men heller ikke dette har slått helt igjennom i Norge. Jeg vil i det følgende gjøre rede for min egen begrepsbruk, som på den ene side tilsvarer det polske, tyske og engelske fagets betegnelser, og på den annen side betoner analysenes hovedprinsipp, som er sammenligning av den originale og den oversatte teksten. Når jeg skal redegjøre for en teoretisk ramme rundt den foreliggende undersøkelsen, vil jeg først vise til noe innlysende. Anna Legeżyńska finner oversettelsens egentlige røtter i et temmelig banalt behov for å kommunisere med andre samfunn.⁶ Ikke nok med det, mange hevder at sivilisasjonens fremskritt skyldes nettopp oversettelsen⁷ fordi hele oversettelsesakten – politisk og historisk sett – i seg selv er historieskriving.⁸ Hvis vi da, som Åse Tveit,⁹ går ut fra påstanden om at «litteratur er kultur», åpner det seg helt nye synsvinkler som moderne oversettelsesteorier bør ta hensyn til. Overføringen ligner nemlig et mellomledd – den er formidleren mellom nasjoner, epoker, kulturer og ikke minst språk. Slik sett kan ikke verdenslitteratur bli lest eller tolket adskilt fra oversettelse, særlig fordi: «A translation never gives back the source text itself, only a mediated form of it, a ‘representation’, and that the mediation registers ‘norms’ or values in the receiving culture.»¹⁰

Den eneste måten å forene så mangfoldige perspektiver på er nettopp å støtte seg til komparatistikken og dens tallrike undersøkelsesredskaper.¹¹ Den fremstående østerrikske litteraturviter Peter Vàclav Zima hevder at studier over oversettelse må←11 | 12→ være en sentral bestanddel av sammenlignende litteraturforskning.12 Zimas problemutlegning innebærer dessuten at komparatistikk må forstås som et metafag¹³, som både støtter og utvider en ren filologisk kunnskap:

Die Komparatistik als Metatheorie ist geradezu prädestiniert, den dialogischen Weg zu ebnen und eine Diskussion zwischen kulturell heterogenen Theorien zu ermöglichen. Denn der Komparatist befaßt sich nicht nur Literaturen in verschiedenen Sprachen, sondern auch mit philosophischen, soziologischen und psychologischen Theorien, die mit diesen Literaturen oftmals aufs engste verflochten sind.¹⁴

Allmenn litteraturvitenskap har i siste tiår utviklet nye metoder for utforskningen av verdenslitteratur.¹⁵ Nettopp ved å trekke inn flere vitenskapelige områder, bidrar komparatistikk til en fortolkende dialog mellom to språk-kulturelle sfærer.¹⁶ Det mest framtredende blikket på fagets aktuelle tilstand konsentrerer seg altså om en del konkrete områder, deriblant oversetteren selv,¹⁷ relasjoner mellom to tekster og deres kulturelle bakgrunn samt måten målteksten mottas og tolkes på i et gitt land.¹⁸ Oversettelse – sett som en kreativ handling¹⁹ – er uatskillelig knyttet til←12 | 13→ kontekstualisering. Av den grunn bærer selve sluttproduktet «relasjonelle» preg,20 og det er innblandet i to språklig-kulturelle verdener. Særlig det faktum at oversettelsesforskning forskyver sitt interessefelt fra prosess til et ferdig produkt, fører oss til kategoriseringen av foreliggende bok. André Lefevere tegner opp dette nyanserte prinsippet på en veldig treffende måte:

It would therefore seem more profitable if we approached the specific nature of literary translation (or translated literature) on the level of the product, and not on that of the process, where its specificity is not all that apparent. We should, in other words, concern ourselves with the various ways in which translated literature functions in the sider context of the target literature.²¹

Når vi skal undersøke hvordan et oversatt verkt fungerer i et nytt språk, er det likevel ikke utelukkende dets resepsjon vi tar for oss. Det dreier seg snarere om alle de språklige, billedlige og kulturrelaterte elementer som til sammen utgjør diktets mening og budskap, ofte helt forskjellig fra det som står i utgangsteksten. En sammenlignende analyse påpeker dessuten en særegen spenning mellom to litterære tradisjoner. Der hvor de endelig møtes, kan det ikke være snakk om kamp, men heller om en anledning for de to tekstene til å gjennomtrenges av de verdiene som begge to representerer.²² Litteraturformidling må dessuten overskride grenser av alle mulige slag – ikke bare de leksikalske, grammatiske eller semantiske, men hovedsakelig de idémessige, estetiske og kulturhistoriske.

Dette prosjektet bygger på den type komparativ forskning der sammenlignende teksttolkning står i sentrum for undersøkelsen. Den streber videre mot å utpeke både felles og differensierende elementer innenfor originalen og dens oversettelse. Dette tilnærmingsmønstret muliggjør så det å utvide analysene med flere aspekter som ligger utenfor den enkelte tekst, f.eks. den litterære bakgrunnen, tradisjonsforankring, semantiske og estetiske nyanser og tekstens videre liv på et interkulturelt nivå. Det sistnevnte peker også Peter Zima på. Han hevder nemlig at forståelsen av ethvert litterært fenomen krever å se på dette i en større sammenheng, noe han selv kaller for «en interkulturell sammenligning».²³ Indirekte rommer analysene også intertekstualitetens problematikk, især når originalen på en mer eller mindre tydelig måte alluderer til andre verk fra sin egen kulturkrets.←13 | 14→